Alt kan skje

Vanvittig vakkert ! Det er sjelden du kan stå på toppen av Champs Elysée og det er nesten helt stille på den imponerende hovedgaten i Paris.   For å kaste inn en kjapp frokost før en svært arbeidsintensiv dag, haster jeg over paradegaten rett nedenfor Triumfbuen.  Det er fortsatt skoleferie i Paris og det er valgdag, derfor  mindre trafikk enn vanlig. 
        Det er valgfeber i Frankrike og idag kan 44 millioner velgere bruke sin demokratiske rett til å stemme. Litt høytidelig stemning. Spenningen er stor.

På forsiden av en av de få søndagsavisene "Le Parisien" er tittelen: Alt kan skje. Det har v'ært  forbudtt å offentligjøre meningsmålinger i Frankrike siden  fredag ved midnatt. Likevel blir målinger tatt opp i Frankrike offentliggjort i utenlandske aviser. En måling viser at Royal har tatt innpå Sarko, og at Le Pen har kommet sterkt nå på slutten og har passert sentrumspolitikeren Bayrou.  Fortsatt er fire av ti velgere usikre og mange kommer til å bestemme seg  i valglokalet.  Spenningen stiger også i forhold til 2.runde av valget som foregår søndag 6.mai.  Ifølge gallup-tall fra CSA vurderer nå velgerne Sarko og Sego likt i den avgjørende runden.

      Valglokalene i Paris stenger først klokka 20, men rundt om i landet stenger de klokka 18. Da foreligger de første valgdagsmålingene og debatten har gått heftig de siste dagene om bloggere vil legge ut disse resultatene to timer før valglokalene stenger. Med trussel om bøter på 75 000 euro er flere truet til retrett. Men ryktene går om at utenlandske medier og bloggere vil legge de ut likevel. 
       Restauranter og barer rigger opp de samme storskjermene som ble brukt under fotball-VM.  Denne kampen vinner ihvertfall Frankrike.

Eksplosivt

Egentlig viste jeg det. At det har ikke skjedd noe særlig i franske forsteder siden 2005 - kanskje i noen forsteder, men ihvertfall ikke i Clichy-sous-bois utenfor Paris - hvor opptøyene startet i oktober i 2005. Utløst av at to gutter med innvandrerbakgrunn, som døde i en trafostasjon. De skal ha gjemt seg der, engstelige for å bli tatt av politiet.
 Forstedene eksploderte. Unntakstilstand. Portforbud. Skoler, idrettshaller og andre offentlig bygg ble satt i brann. Tilsammen 11000 biler brant.
   Dette er valgkampens største sak, eller burde ihvertfall være det.  Derfor ville vi selvfølgelig lage reportasje fra Clichy-sous-bois, selv om ryktene allerede hadde nådd meg. Flere journalister og kameramenn var blitt angrepet. Det ble vi også flere ganger sist gang vi var der - men det går som regel bra. Du må alltid ha en bil i nærheten når du er i Clichy-sous-bois, for det blir lett eksplosivt. Det ble det også for oss idag. Vi var i en intervjusitasjon da vi skjønte at vi måtte komme oss unna. Vi trodde vi rakk å komme bort til drosjen. Det gjorde vi ikke. To unge gutter kom løpende - en med caps - en med hette over hodet. Den ene forsøker å ta kameraet vårt. Jeg kaster meg i drosjen. Kameramannen får sparket vekk overfallsmannen fra sin liggende posisjon i bilen. Han får et dypt kutt i haken. Mens jeg er opptatt av hva som skjer, åpner den andre ungdommen døren på min side og i løpet av sekunder forsvinner min veske.  Drosjen spinner avgårde.  JOurnalister er ikke populære i dette kvartalet med nedslitte fasader og gamle utrangerte biler langs veien.
Tilsynelatende rolig, men du skal ikke oppholde deg der mange minutter før de kommer. Sinte, unge menn med innvandrerbakgrunn. Voldelige. 
 . Det er mulig å forstå det. De må føle seg som dyr i bur. Vi kommer for å kikke og brette ut elendigheten deres. 

      Det er mange tikkende bomber i forstedene. Det skal lite til før biler igjen brennes. Hva skjer når valget er over?

Han klarte det igjen

image26
                                                                                                                    (Foto:Mathias Sørsdahl Ask)

Igjen har Jean Marie Le Pen klart å vri debatten over på sin banehalvdel. Midtveis i valgkampen dukket debatten om nasjonal identitet opp.  Hadde Nicolas Sarkozy foreslått et departement for innvandring og nasjonal identitet, hvis han ikke følte presset fra Le Pen?
Plutselig begynte sosialistene å synge nasjonalsangen på slutten av valgmøtene og Royal mente elever skulle sy franske flagg i håndarbeidstimene. 
Debatten var i gang. Det burde den egentlig vært for lenge siden. Ikke om innvandring, men om forholdene for de mange millioner  første og andre-generasjons franskmenn og innvandrere som bor i forstedene i Frankrike.  Om arbeidsledighet opp i 25 prosent for unge mennesker. Le Pen har rett i en sak, nemlig at integreringen har vært fullstendig feilslått i Frankrike gjennom tretti år og det har både høyre og venstresiden ansvaret for. Du trenger ikke være høyreekstremist for å skjønne det.
Å intervjue Le Pen er som å skru på en bryter. Ut strømmer den samme leksa om at innvandringen er Frankrikes største problem - og i fremtiden vil alt bli mye verre.   
Jeg møtte ham i januar i herskapshuset han eier rett utenfor Paris. Her jobber han sammen med sine nære medarbeidere, blant annet datteren Marine, som leder valgkampen. To store bikkjer halser omkring og stemningen er gemyttelig. 76-åringen er blid og sjarmerende. Helt til jeg nevner hans gamle straffesaker. I 1998 ble han dømt for å ha angrepet en   kvinnelig sosialistisk ordfører. I 1987 ble han dømt til en bot på 150 000 euro etter å ha sagt på TV at de tyske gasskammerne var en detalj.

Få franske politikere er så dyktige i direkte møte med velgerne som Le Pen. Han har en genuin intuisjon og kjenner sitt publikum godt.  Hans viktigste saker i denne valgkampen er å ta tilbake kontrollen over Frankrikes grenser(dvs ikke ta imot flere innvandrere), at franskmenn skal stå først i boligkøen, massive skattekutt og han kjemper for at husmoren skal få økte rettigheter. Det gjenstår å se om misnøyen i Frankrike anno 2007 er så stor at Le Pen igjen lykkes med å komme til 2.valgomgang. Mitt tips er at Bayrou denne gangen har blitt franskmennenes ventil for misnøyen.

Rettferdig på sekundet

Det er 12 kandidater ved det franske presidentvalget. Hvor mange kan du  navnet på? Du har neppe hørt om Gérard  Schivardi eller  Dominique Voynet. De kommer kanskje til å få henholdsvis 0,5 og  1  prosent av stemmene ved søndagens valg, men på TV er de like store som alle andre kandidater.

 

 Det er noe sjarmerende gammeldags, men likevel grunnleggende rettferdig at alle de franske presidentkandidatene skal få lik tid på TV og radio. De siste 14 dagene er alle innvilget 45 minutter hver, enten du heter Sarkozy eller Laguiller.  Det er en egen kommisjon som overvåker at dette følges.

 

Dette er en av grunnene til at det ikke har vært noen store TV-debatter til nå i valgkampen, en annen grunn er at politikerne selv ikke ser seg tjent med å krangle med andre politikere for åpent TV-kamera.

 Debatter med stoppeklokke blir sjelden friske og engasjerende. Ekstremt dårlig TV, ville vi si. Et likhets-ideal  som ble forlatt i Norge før TV2 kom på lufta.  

 

Valgkampen i Frankrike blir derfor sett med våre journalistiske øyne litt springende, fordi TV ikke er en felles arena for å løfte spørsmål som f.eks miljø. I den store kveldssendingen til TF1 er det hver kveld en bolk med dagens valgmøter. Her får altså Royal over tid like mye tid som Nihous ( som aldri kan drømme om å komme til andre valgomgang).  Det gis sjelden separate intervjuer om dagsaktuelle saker, så  gårsdagens utspill fra  Sarkozy blir kanskje svart på av Royal fra talerstolen i dag. Det gir journalistene færre muligheter til å vinkle sakene eller å gå dypt inn i en problemstilling. Utallige saker og utspill flommer forbi.

 

Velgerne derimot, de strømmer til de gode gamle folkemøtene, som politikerne selv arrangerer.

 

Er den franske valgkampen et forbilde?



Mer og mindre kjente presidentkandidater hengt opp i en by i Sør-Frankrike. (Foto:Mathias Sørsdahl Ask)

image27

President med makt






Noen presidenter klipper bare snorer. Den franske presidenten kan sende landet ut i krig på egen hånd. 

 

Selv om avtroppende president, Jacques Chirac har fungert som en litt sliten konge i store deler av sine to perioder, mangler han ikke maktmidler hvis han vil ta dem i bruk. Den franske presidenten er en av de mektigste presidenter i verden. Han møter blant annet alltid på EU-toppmøtene, sammen med resten av Europas regjeringssjefer. Den franske statsministeren må bli hjemme.

 

Den franske grunnlovens paragraf 16 gir presidenten rett til å gå til krig. Han er ikke nødt til å følge rådene fra Regjeringen, Nasjonalforsamlingen, Senatet eller Forfatningsdomstolen.

Artikkel 16 er brukt en gang, i Algerie i 1961. 
Amerikanske PR-eksperter som var i Paris denne uka for å studere valgkampen var dypt sjokkert over  bikinibildet av Ségelène Royal i den franske sladrepressen i fjor. For hvem vil ha en øverstkommanderende for Forsvaret i bikini! Med andre ord, kle godt på deg på stranden om du vil bli fransk president.

 

Presidenten kan også smykke seg med å være beskytter av Monaco og fyrste for de 77 000 innbyggerne i Andorra.

 

Presidenten kan benåde straffedømte og ofte gis det generelt amnesti for mindre forseelser i forbindelse med innsettelsen av en ny president eller ved feiringen av nasjonaldagen 14.juli.

 

En tradisjon henger igjen fra da Frankrike var kongedømme; presidenten er honorær domherre for en kirke i Paris og for en i Roma. En kvinnelig president kan bli en utfordring for den katolske kirken, for en domherrinne har aldri tidligere vært innsatt.

 

Også presidentlønna da, eller godtgjørelsen, som det heter.  Ikke vanvittig fett:  I 2005 fikk  Chirac 6594 Euro om måneden,  ca. 52 000 kroner, for å være president.  Det følger også en pen bolig med på kjøpet?  

 

 

     

Innvandrergutten

 

I 2003 ble Nicolas Sarkozy spurt om han  noen gang tenkte på å stille som presidentkandidat når han så seg i speilet under barberingen om morgenen.

-         Ikke bare da, svarte Sarko.


image25


(Foto:Mathias Sørsdahl Ask)
       

Det er ingen ting i veien med ambisjonene og viljen til 52 år gamle Nicolas Sarkozy.  På et valgmøte jeg var i Toulouse denne uka forsøkte han å tenne tilhørerne. De kommer fra middelklassen, er pent kledd og kaster seg ikke ut i uhemmet hyllest. Det er nesten ingen med innvandrerbakgrunn i salen, bortsett fra hovedpersonen selv; Nicolas Sarkozy.  Han har ungarsk far og halvt gresk mor.  Det har fått høyreekstremisten  Le Pen til hånlig å karakterisere høyre-sentrum-politikeren for innvandrergutten.  Sarko spiller selv på sin bakgrunn på valgmøtene. Siden valgkampen startet har et av yndlingsuttrykkene i hans valgtaler vært: - Jeg er franskmann av blandet blod.

 

I over tjue uker har Sarkozy  ledet på meningsmålingene foran presidentvalget som starter 22.april. Meningsmålerne mener UMP-kandidaten kan være overvurdert og høyreekstremisten, Jean Marie Le Pen kan være undervurdert på målingene. Det er fortsatt mange som lyver fra seg støtten til Le Pen.

 

Sarko forsøker å dempe sin karakteristiske stil, som i beste fall kan kalles energisk, i verste fall aggresiv.  Etter å ha fulgt både sosialisten Ségolène Royal og Sarkozy ute på valgmøter  er jeg lite imponert over dem som folketalere. Sarkozy virker matt og sliten vel en uke før første runde av valget.  Han lover skattelette, spesielt for dem som vil jobbe mer enn 35-timers-uka. Ikke overraskende mener tidsskriftet The Economist at Sarko er beste mann til å få Frankrike på fote igjen.

 

Før første runde har Sarko lagt seg mot høyre for å stjele velgere fra Le Pen. Han er allerede i gang med å planlegge valgkampen før 2.runde. Da vil han legge seg inn mot midten for å sanke stemmer blant sentrumsvelgerne.  Når Sarko ser seg i speilet under barberingen i disse dager kan han ikke ta det for gitt at det er en framtidig president han ser, selv om han leder på meningsmålingene.

Mmmmmmmh!





Påskekolleksjonen har vært utstilt lenge nå. (foto: Mathias Sørsdahl Ask)
Tunge, søte og dyre.
Du blir mett bare av å se på.

 I Belgia er ikke sjokolade (bare) kommers. Det er kunst. På oppfordring fra Øystein (se kommentar under Byen i mitt hjerte) skriver jeg om sjokolade. Hvorfor er Belgia et sjokolade-land ? Hvorfor ikke Nederland eller i større grad Frankrike? Etter Øysteins etterlysning har jeg gjort research blant belgiere. Teoriene er mange:


Kakao fra belgiske kolonier?


At de katolske belgierne nyter livet i langt større grad enn sine protestantiske naboer lenger nord ?


Lett tilgang på råvarer via den enorme havna i Antverpen?



Forklaringen er at det var en sveitser som brakte sjokolade-kunsten til Belgia. I 1857 kom apotekeren Jean Neuheus til Brussel for å åpne butikk hvor han solgte halspastiller. Det var langt mer  penger i søte fristelser enn i skarpe drops.  Han satset derfor på  luksussjokolade og flere fulgte etter.


 
image22
 

Den ekte belgiske sjokoladen er ikke hard sjokolade som vi er vant til. Den er håndlaget og går heldigvis ut på dato etter et par uker. Ergo må den spises raskt. Dessuten kalles det ikke sjokolade, men praliner. For en del år tilbake laget jeg reportasje på en belgisk sjokoladefabrikk. Et fascinerende skue, hvor godt gammeldags håndverk fortsatt holdes i hevd. Det støpes et skall i sjokolade og så puttes det forskjellig fyll i hver eneste sjokolade for hånd! Nøtter, champagne, frukt eller andre godsaker. Ikke rart sjokoladen blir kostbar. 
 

Pralinene oppstod i Frankrike på 1700-tallet, og både Sveits, Østerrike, Frankrike og Belgia er sjokolade-land. I Belgia er sjokolade-makerne like kjent som våre kjendiskokker hjemme. Nye og mer moderne chocolatiers kommer til og puster de gamle i nakken. Hvilken eksklusiv sjokolade-pose du som kunde går med i hånden sier mye om hvem du er . Her er det trender og mote som for andre luksusvarer.


 

Også innpakningen er en egen kunstart. Kona til apoteker Neuheus ble etter hvert lei av at pralinene smeltet sammen til en grisete deig nederst i papir-kremmerhuset og den spesielle sjokoladeboksen, ballotin, ble oppfunnet .  Å besøke en sjokolade-butikk er høytidelig. En søtsaks-katedral full av speil og lysekroner. Du peker ut hver enkelt bit du vil ha. Kjøper du en halv kilo har du rett til to smaksprøver.


 

En belgier spiser i gjennomsnitt 8-9 kilo sjokolade i året. Det er veldig mye sjokolade.


 

 Jeg sender en vennlig tanke til alle som sitter i snøfonna med en klassisk kvikk-lunsj. God påske - med eller uten sjokolade.


 
Mitt profilbilde

Elin Sørsdahl

Fra: Lier

Født: 1963

Utdannet journalist ved Norsk Journalistskole. Har erfaring fra avis, radio og TV. Har bodd og studert i Sveits, Sverige og Belgia. Jobber nå for andre gang som journalist for TV 2 i Brüssel.

Mer...

april 2007
ma ti on to fr
            1
2
3
4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14
15
16
17
18
19
20 21
22
23 24 25 26 27 28 29
30            


hits