Bedt i bursdag





193797-12



Jeg er sikkert ikke den eneste som synes det er litt svett med selskapsleker på fødselsdager, særlig når noen er så voksne at de fyller 50.  Nå har heldigvis EU rigget ned de fleste planene om leker ved neste helgs feiring av sine 50 år. Feiringen i Berlin vil styres etter kjent oppskrift ; mye pauker og basuner, pomp og prakt. Pluss forsøk på å lage en folkefest, etter mønster fra fotball-VM sist sommer.

 

Da EU opprinnelig planla feiringen var det lagt opp til Grand Prix-liknende sang-og danse-feiringer, konkurranse om den beste Europa-kaken og mye mer folkelig moro. Dette satte enkelte av de nye medlemslandene seg imot . De hadde fått nok av å bli utkommandert i gatene for å synge og hylle styresmaktene i sine år med kommunisme.

 

Før jeg reiser til Berlin for å dekke at det er 50 år siden Roma-traktaten ble underskrevet har jeg snakket med en del politikere og eksperter. De fleste er enige om at EUs første 50 år har vært en suksess. Suksess, fordi det har vært fred på europeisk jord. (Da ser vi bort i fra at Balkan er en del av Europa). Suksess, fordi  de harde 30-åra med depresjon og krakk ikke har gjentatt seg, selv om det har vært tøffe tider innimellom.  

 

Men., i likhet med mange andre halvt-hundre-åringer, er EU i midtlivskrise. Det kommer ikke til å skorte på store ord og historiske betrakninger når stats-og-regjeringssjefer feirer til helga. Det kan likevel ikke skjule at den europeiske økonomien ikke blomstrer som den skal, selv om Tyskland har fått litt fart på seg. Politisk er også unionen i dødvannet, etter at forfatningstrakten eller grunnloven som den kalles, ble refusert av nederlendere og franskmenn. De tidligere øst-blokk-landene sliter med å tilpasse seg markedsøkonomien og de fleste har et stykke igjen får de får komme inn i euro-klubben. 

 

EU har sjelden vært folkets favoritt: Det viser de utallige undersøkelsene som både EUs eget statistikkbyrå og medlemslandenes gallup-institutter gjennomfører. EU-toppene er stadig opptatt av å gjøre Unionen mer populær.

Den beste  bursdagspresangen EU-lederne kan gi folket, er arbeid til de fortsatt rundt 20 millioner arbeidsledige i Europa.  Det er ikke gjort i en håndvending. Inntil denne presangen er klar , blir EU  litt mer populær ved de enkle og dagligdagse prosjektene. F.eks ved å tvinge teleselskaper til å kutte roaming-kostnadene ved mobiltelefoni over grensene. Ikke noe grensesprengde prosjekt i europeisk politikk eller økonomi. Men det betyr mer for folk flest enn hvorvidt EU har en grunnlov eller ikke.

 

Hva vil du gi EU i bursdagspresang?   

 

  

Sure journalister på sidelinjen

193797-10

Det er vår og valgkamp i Paris.  Vår med primula i beddene og fare for forurensning på grunn av nesten sommerlige temperaturer. Presidentvalgkampen er i ferd med å bli mer og mer intens med tre kandidater som ligger nesten likt. Den konservative kandidaten, Nicolas Sarkozy, sosialistkandidaten Ségolène Royal og den store overraskelsen, sentrumskandidaten Francois Bayrou.

 

Kandidatene reiser rundt på møter og samler tusenvis av allerede overbeviste tilhengere. Men det meste av valgkampen foregår på TV. Det er der folk flest følger kandidatene.  I bloggens tidsalder har valgprogrammene endret seg. Journalistene er satt på sidelinja. Politikerne vil ikke debattere med hverandre. Politikere og velgere vil snakke med hverandre direkte. TV-kanalene tilpasser seg og vårskjemaet er lagt opp deretter.  

 

Det mest populære valgprogrammet PÅ TV heter J'ai une question à vous poser på den kommersielle kanalen TF1. Et meningsmålingsinstitutt har plukket ut 100 franskmenn, et såkalt representativt utvalg. Disse er plassert på et fugleberg i studio og får lov til å stille kandidatene spørsmål direkte. Ofte famlende og upresise spørsmål, men også noen ganger befriende direkte, noe som ofte mangler når elite-journalistene skal spørre ut elite-politikerne.  Frankrikes største TV-stjerne og politiske journalist PPDA , Patrick  Poivre d'Arvor, er redusert til mikrofonholder for folket. Når han synes det blir for håpløse spørsmål forsøker han å mane de utplukkede 100 til å komme med et politisk spørsmål, ikke bare spørsmål av typen; Hva vil du gjøre for de døve, hvis du blir president?

 

TV-kanalen Canal+ har gått et skritt lenger. I programmet  Le grand Journal er det kandidaten som får lov å være sjefredaktør og styre programmet, både gjester og innhold. Og seerne , altså velgerne, elsker det. Program av denne typen samler opp mot ti millioner seere.

 

Men journalistene liker ikke å bli satt til side, så de ansatte i almennkringkasterne i Frankrike har laget et opprop hvor de krever at de kritiske debattene blir gjeninnført. De godtar ikke å bli redusert til lojale mikrofon-holdere. De vil granske kandidatenes forslag og grille politikerne.

 

I Belgia skal det være valg i juni. Kanalene planlegger også denne type programmer, med begrunnelsen at de tradisjonelle politiske debattene er gått ut på dato.  Til høsten er det valg i Norge. Vil vi se 100 representative nordmenn i studio foran Jens, Kristin, Siv og de andre og mine kolleger  som TV-verter og - vertinner løpende rundt med mikrofonen?   

Ballade med gassmaske

Jeg er i København for å dekke opptøyer. Sist gang jeg gjorde det var i november 2005 da forstedene i Paris stod i brann. Utstyrt med hjelm og gassmaske er fotograf Ingvild Gjerdsjø og jeg på vei ut i natten.  De to siste døgene har demonstrasjonene kommet ut av kontroll. Tåregassen driver. Biler brenner. Politiet i København er like aggresivt som i Paris. Det er null toleranse for bråk, eller balade, som danskene sier.
     Stemningen i taxien er laber. Det har vært en tung dag. Vi nådde ikke over med vår sak til 18.30-sendingen, noe som er en dødssynd for en journalist. Det hjelper ikke hvor god reportasje du har laget, hvis den ikke blir vist. Dette har faktisk bare skjedd meg tre ganger på 15 år.  Den går riktignok på Nyhetskanalen og i 21-sendingen, men det er surt likevel.
      Siden  det er en stund siden gassmaske var standard-utstyr for oss begge, tester vi ut maskene i taxien. Når politiet har skutt ut sine tåregassgranater er det for sent å fikle med bruksanvisningen.  Filter sjekkes, remmer strammes. 
       Plutselig vrenger en politibil med 8 mann og blålys foran taxien. Ut hopper fem politifolk i full anti-demo-mundur og taxi-døren rives opp. 
- Hva laver I ? 
- Kom dere ut av bilen ! 
Vårt store TV-kamera og to pressekort overbeviser København-politiet at dette ikke handler om to hard-core demonstranter. Men siden de nå først har stoppet oss så mener de det er best at vi blir registrert i boken deres. Nulltoleransen er absolutt. Prøving av gassmaske i bil er høyst suspekt i København om dagen. Vi fortsetter ferden mot Nørrebro. 
   Det er lett å få sympati for de unges sak. Et hus de fikk i 1982 blir solgt og de "autonome" eller selvstyrte kastes ut. Det er like lett å ta avstand fra de voldelige opptøyene vi har sett de siste dagene. Det er ikke akseptabelt å slå seg fram for sin sak.
Men jeg forstår ikke hvorfor ikke Københavns politikere ikke ser det som en fordel å ha dette alternative ungdomsmiljøet samlet i relativt kontrollerte former. Ikke alle unge passer inn i speider, gospel eller idrett. En storby vil alltid ha et mindre frisert ungdomsmiljø. Det vi ser nå fostrer derimot ekstremisme, som kan anta farlige former. Det gir ungdommene påskudd til å lage enda flere brannbomber. Langt mer proffe yrkes-demonstranter enn vegetarianerne og taggerne mfl. fra Jagtvej 69 vil fortsette å komme til København. 

Tid for stille diplomati, skriver Berlingske Tidende i dag. Overborgermester (Røde) Ritt Bjerregaard kommer nok til å finne et nytt hus til de unge. Hun kommer til å bli kraftig kritisert for det, men det vil hun svelge siden det er en stund til hun skal gjenvelges. Roen i gatene gjenopprettes og københavnerne, som begynner å bli lei av tåregass og knuste ruter, puster lettet ut. Og aktivistene i sorte hettegensere kan fortsette å være mot det meste.


      
Mitt profilbilde

Elin Sørsdahl

Fra: Lier

Født: 1963

Utdannet journalist ved Norsk Journalistskole. Har erfaring fra avis, radio og TV. Har bodd og studert i Sveits, Sverige og Belgia. Jobber nå for andre gang som journalist for TV 2 i Brüssel.

Mer...

mars 2007
ma ti on to fr
      1 2 3
4
5 6 7 8 9 10 11
12
13
14 15 16 17 18
19
20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30 31  
             


hits