Byen i mitt hjerte

193797-9

Brussels atomium - bedre enn Eiffeltårnet?


Brussel er en undervurdert by. Det har sine fordeler. Da blir den som en slags bortgjemt skatt. Likevel har jeg tenkt å avsløre litt av byens sjarm og hvorfor den er min favorittby.  Skikkelige storbyer har både trikk og metro og det har selvfølgelig Brussel.
I Brussel spiser du minst like godt som i Paris. Enten du langer i deg fete pommes frites med majones på gata eller du spiser en halvkilos hummer på Place Sainte Cathrine, så dannet du kan. Takket være en overrepresentasjon av lobbyister, eurokrater og andre som ikke betaler maten sin selv, holder byens restauranter et jevnt og høyt nivå. 
   
Brussel er grønn nok til å være hyggelig og har nok asfalt og betong til å tekkes en urbanist. OK, kvartalene rundt EU-institusjonene er skrekkelige. Makta er sjelden byggherre med smak. Dette oppveies av perler av noen hus i art nouveau-stil.  Første gangen jeg flyttet til Brussel (for 14 år siden) tenkte jeg med gru på at barna mine skulle vokse opp i denne falleferdige byen. Mye har skjedd siden den gang. Kvartaler er pusset opp. Byen er blitt trendy.  Ikke gjennomført vakker, men langt renere og med færre tiggere enn f.eks Oslo.  (Basert på min uvitenskapelige iakttagelse). 

   
Byen er Europas hovedstad stort sett bare i uka. I helgene er møtedeltagerne reist hjem, og vi andre kan nyte byen i fred og ro.  Det gir også andre fordeler. Prisen på luksushotellene dumpes (vi snakker fem stjerner). Det er nesten så fastboende fristes til å sjekke inn på spa . 
 
La gå at London er shoppingbyen. Men nå ser Europas handlegater stort sett like ut, med de samme kjedene uansett om det står Oxford Street eller Rue Neuve på gateskiltet. Brussel byr på de samme designere som Paris og London. I tillegg de aller nyeste og hippeste, de som har vanskelige flamske navn.  
   Jeg mener Brussel slår New York, Oslo, London, Roma, Bergen, Paris,  Warsawa osv.  Og nå har jeg ikke engang nevnt sjokoladen. Mmmmmh.

Et høfligere menneske

Jeg har akkurat skrevet en mail til en person jeg gjerne vil intervjue. Da jeg skulle avrunde mailen, brukte jeg flere linjer på høflighetsfraser som jeg ikke ville drømme om å skrive i en mail på norsk.  "... jeg vil uttrykke min dypeste takknemlighet for deres oppmerksomhet osv... " 
Dette ansees som vanlig høflighet i land, ihvertfall sør for Nederland. 

Ofte står journalister i kø når vi skal intervjue noen, og det er ikke til å unngå å legge merke til hva intervjueren foran eller bak deg sier til intervjuobjektet.  I begynnelsen undret jeg meg over hvor inderlig journalistene takket for intervjuet både før og etter, på grensen til rå smisking.  Ikke det at jeg er direkte uhøflig mot intervjuobjektene, men det er ikke helt vanlig praksis å si "Tusen hjertelig takk, kjære Jens Stoltenberg, for at du tok deg tid og at jeg fikk lov til å stille deg disse spørsmålene." 

Etterhvert har jeg også begynt å takke intervjuobjektene skikkelig, ihvertfall etter intervjuet. Ren høflighet.  Det betyr ikke at jeg er mer servil enn tidligere. Den norske måten å stille spørsmål på er ofte sjokkerende direkte i mellom-europeisk målestokk.

Min utvidede høflighet gjelder også hilserutiner. Hvert år bor jeg rundt to måneder i Frankrike og jeg er inne i mitt femte år i Belgia. Resultatet er at jeg nå snart definerer meg som avansert hilser. Jeg vet når man kysser en eller to ganger på kinnet. Jeg vet at du aldri kan hilse for mye og for hjertelig.

Foreldremøtene på fotballen tar unektelig lengere tid når alle slenger inn på ulikt tidspunkt , og både voksne og barn skal hilse enten med håndtrykk eller med kinnkyss - på absolutt alle i rommet og all annen aktivitet stopper opp.  Men særlig som utlending er det trygt å ha så klare regler på hvordan du skal hilse, enten du er voksen eller barn. Jeg synes det er langt hyggeligere å hilse skikkelig enn å smyge seg rundt uten å hilse ordentlig på alle. Jeg trives med å være et høfligere menneske. 

Er vi høflige nok i Norge - eller er det bare vårt språk og vår omgangsform som er mer direkte?

Røde damer

Velkommen til min blogg!  En av de største og viktigste sakene jeg kommer til å jobbe med i vår er det franske presidentvalget. Derfor starter jeg bloggen min med det.

Segolene RoyalSegolénè Royal, det franske sosialistpartiets presidentkandidat, får meg til å tenke på Kristin Halvorsen.

- Ikke bare fordi de begge stiller i røde, raffe dressjakker, som kvinner gjerne gjør, når de vil skille seg ut fra den mørke hop i TV-debatter. 

-  Ikke bare fordi de begge har en forkjærlighet for uttrykk som ”unga våre”.  Vel, riktignok snakker Royal et velpleid fransk, som ikke må forveksles med SV-dialekten til Halvorsen, men begge trekker politikken inn i privatsfæren og spiller på sine roller som omsorgspersoner og mammaer.  

-  Og slettes ikke fordi Royal også har sitt eget lag av ”museumsvoktere” i partiet, bare at i Frankrike kalles de ”elefanter”.  En rase som kan stelle til adskillig bråk, men som også tar vare på partiets sjel.  Nei, de likner fordi den politiske oppskriften for å løse problemer er ganske lik. Royal har alltid ligget langt til venstre i den økonomiske politikken. 
Kristin Halvorsen
To måneder før første runde av det franske presidentvalget har Royal lagt fram et program for å tekkes velgere godt til venstre. Hun er raus med pengene.  Løftene er dyre.

Det får meg til å tenke på hvor mange ganger vi norske journalister har regnet på valgløfter og partiprogrammet til SV, som også er raus med bruk av Statens penger.

Royals løfter vil ikke senke Frankrikes rekordhøye statsgjeld.  Et land som fortsatt sliter med nesten ti prosent arbeidsledighet og forgangen storhet. 

På ett område skiller de to kvinnene seg fra hverandre. Jeg kan ikke huske å ha hørt nåværende finansminister Kristin Halvorsen klage over at hun er blitt dårlig behandlet av politiske motstandere fordi hun er kvinne.

-  Ingen ville satt spørsmåltegn ved kompetansen til en mann med min erfaring, sa Royal denne uka

Hun har vært  minister tre ganger.  Dessuten er det en annen sak som skiller: Lite tyder på at Halvorsen blir president med det første. Til tross for ras på meningsmålingene har Royal fortsatt mulighet til å bli Frankrikes første kvinnelige president. 

- Hva er den rette politiske oppskriften for Frankrike?
-  Behandles kvinnelige og mannelige politikere likt?
-  Blir Royal Frankrikes første kvinnelige president?  

Mitt profilbilde

Elin Sørsdahl

Fra: Lier

Født: 1963

Utdannet journalist ved Norsk Journalistskole. Har erfaring fra avis, radio og TV. Har bodd og studert i Sveits, Sverige og Belgia. Jobber nå for andre gang som journalist for TV 2 i Brüssel.

Mer...

februar 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19
20
21 22 23 24 25
26
27
28        
             


hits