Bye-bye Belgia?

I tre måneder har jeg levd uten regjering. Nå har jeg oppholdt meg mye i Frankrike i denne perioden og der er det derimot ingen mangel på regjering. Landets nye hyperaktive president jobbet iherdig  både før, etter og i ferien, assistert av statsråder hjemkalt fra ferie.

Konstrasten mellom nabolandene Belgia og Frankrike er slående. 

       
Belgia hadde parlamentsvalg 10.juni og fortsatt har ikke landet noen regjering. Forhandlingene om en koalisjonsregjering er sporet av for lenge siden.

Språkstrid er ikke noe nytt i Belgia, som har tre offisielle språk. Det er flest flamsk- eller nederlandsktalende i regionen Flandern. Det er omtrent halvparten så mange  fransktalende i regionen Wallonia og så finnes det en liten tysktalende del. Men i motsetning til f.eks Sveits, så lever ikke belgierne side om side. Jeg jobber mye sammen med belgiere og få av dem sier at de føler seg belgiske. De føler seg enten flamske eller wallonske.  Ofte så svarer de at de føler seg europeiske.  Det er sjelden  at en flamsktalende gifter seg med en fransktalende, eller omvendt. Vanligvis både bor de og jobber i sine respektive språkområder. 
     
I Brussel er det omtrent 90 prosent fransktalende. Likevel må elever på Brussel-skolene lære nederlandsk som første fremmedspråk, fordi dette er en to-språklig region. Engelsk starter de med i 14-årsalderen. Ja, du leste riktig. Hatet mot nynorsken blant mange norske elever, er ingenting mot motstanden mot nederlandsk-timene. 
      
Valget ble vunnet av partier som ønsker større selvstyre for Flandern, den rikeste delen av Belgia. Landet er allerede en føderal stat, men valgvinnerne ønsker en statsreform som gir enda større selvstyre. Det har ført til at det nå snakkes åpent om en deling av Belgia. Det er ikke lenger tabu å snakke om Belgias død. 
 
Aviser har blogger hvor du kan snakke ut under temaet  Hva hvis vi skiller oss? En avis sendte journalister til Tsjekkia og Slovakia for å sjekke hva som skjedde da Tsjekkoslovakia forsvant. Kongen snakker om et land i krise. 
     
Kongefamilien er forresten en av de få institusjonene som fortsatt limer landet sammen, sammen med forsvaret og sjokoladen. 
         
Likevel virker det som om ryktet om Belgias død er noe overdrevet. Belgia er et lite land i Europa, og vil bli enda mindre hvis det deles opp. Idag har landet 12 av 255 stemmer i EUs råd og det er lite nok.  Et stridsspørsmål er også hvilken status skal Brussel ha - denne fransktalende enklaven midt inne blant flamsktalende kommuner.

Noen har foreslått at Wallonia, den fransktalende delen og den lille tyske delen, kan bli en del av Luxembourg. Et bittelite parti ønsker at de fransktalende blir en del av Frankrike.  Bare ett parti , det høyreekstreme Vlaams Belang, vil ha en folkeavstemning om deling av Belgia nå. En deling av Belgia vil også føre til store endringer for landets monarki, etter alt å dømme slutten på det. 
    
Debatten raser og vi er på vei inn i fjerde måned uten regjering.

Ferie uten fri

Skolebarn i Frankrike og Belgia har bare noen få dager igjen av ferien før la rentrée, skolestarten på fransk. En to måneder lang ferie er snart slutt.
 
Ikke få av disse barna har vært på en stage, som ifølge ordboka betyr læretid. I  Norge drar også unger på speiderleir, korpstur eller annen feriemoro. Det som skiller norske ferieaktiviteter fra stages er at på stages er det viktigste mestring og læring.  De mest ambisiøse foreldrene sender gjerne barna på flere stages i ferietiden.

Familiens juniorlag var for noen år siden innom KiddyClasses, et firma i Brussel som arrangerer denne type ferieaktiviteter. I årets tilbud er slagerne russisk og kinesisk, under mottoet at dette kanskje er vanskelig å lære for deg som er voksen, men ikke for barna dine. 
 Du kan få egne kataloger hvor stages eller kurstilbud markedsføres, særlig de mest kostbare som gjennomføres på internat.  Språk, data(og da snakker vi ikke om å spille dataspill)  og musikk er noen av aktivitetene som tilbys på disse ferieskolene.
Sportslige stages er også populært. Alt fra tennis til fotball og seiling.  For riktig å understreke at dette er alvor og ikke bare lek, blir det gjerne utlevert vitnemål med karakterer ved kursets slutt.  Alt i fra mental innstilling til fysiske ferdigheter blir grundig vurdert, selv om du er langt under den alderen, hvor den norske skolen begynner å sette karakterer. Gjerne med utdeling av bestemannspremier også.
Det er en annen mentalitet i Frankrike og Belgia enn i Norge i forhold til å stille krav til barn. Mine barn har også gått på norsk fotballskole i ferien, men uten å komme hjem med karakterkort.  Med lang sommerferie er det ikke alltid like lett å sysselsette barn og ungdom.  Jeg tror neppe noen har vondt av litt ferieskole selv om skoleferien også skal brukes til å samle krefter til et nytt skoleår.  

Har norske barn det for slapt i sommerferien?

De polske tvillingene

Den ene er statsminister, den andre er president.  Tvillingene Jaroslaw og Lech Kaczynski kommer til å være i nyhetsbildet de neste dagene. Det er riktignok bare en av dem som er tilstede på EU-toppmøtet i Brussel, for å forhandle om en ny traktat for EU.

Helt fram til onsdag var det uklart hvem av tvillingene som skulle representere Polen på EU-toppmøtet. De andre EU-lederne ser det som et godt tegn at det ble presidenten. Han regnes som mindre tøff enn broren.

 Før møtet har tvillingene proklamert at de er villige til å dø for kvadratroten. Dette kommer jeg tilbake til.

Jaroslaw og Lech Kaczynski er 58 år gamle. Katolikker, jurister og konservative. Betegnes som svært intelligente. Før presidentvalget i 2005 uttalte Jaroslaw at han ikke under noen omstendigheter kom til å bli statsminister, hvis broren ble president. Etter seier i parlamentsvalget ble han det likevel.
 
De polske brødrene har få politiske venner blant de andre EU-lederne. De opptrer gjerne uforutsigbart og er mer EU-skeptiske enn det polske folket.

Før EU-toppmøtet har tvillingene stått hardt på at Polen må få økt innflytelse i EUs beslutningsprosess. Det er her kvadratroten kommer inn.  I forslaget til ny traktat er stemme-systemet fra den gamle grunnloven adoptert. Polen mener de tildelte stemmene er for få, f.eks i forhold til Tyskland. Tvillingene påpeker at ordningen gir land som Tyskland, Storbritannia og Frankrike muligheten til å blokkere en rekke saker i EU. Polakkene ønsker at stemmetallet skal regnes ut etter kvadratroten av innbyggertallet. Dette er de altså villige til å sette livet inn på i forhandlingene i Brussel. 

 Siste utspill fra Kaczynski-brødrene er at  Polen egentlig skulle hatt 66 millioner innbyggere og ikke rundt 38 millioner som i dag. De vil nemlig også regne med ofrene for nazi-Tyskland i 2.verdenskrig.  Vi krever bare en ting , at vi får tilbake det som er tatt fra oss, sier  statsminister Kaczynski til polsk radio.  Den polske ideen om å telle døde personer inn i stemmetallet er absurd,  sa den danske statsministeren rett før toppmøtet startet. 

Det er mange her i Brussel, som tror at tvillingene, representert ved en av dem, langt på vei kommer til å lykkes med sitt hardkjør. Vi får se lørdag morgen en gang, langt på overtid for EUs toppmøte.  
 

Rød skilsmisse

Ségelène Royal har bedt samboeren flytte. Den tidligere presidentkandidaten for det franske sosialistpartiet ønsket å vente til valget var over før hun annonserte at mer enn tjuefem års samliv med Francois Hollande var over. Helt siden Royal varslet at hun ville stille til valg som presidentkandidat har paret blitt spurt om det ikke var et problem at partilederen og presidentkandidaten var  så sterkt knyttet til hverandre. Partileder Francois Hollande og Royal har hele tiden unngått spørsmålet ved å si at de ikke blander privatliv og politikk. Det var lett å si, for i ettertid viser det seg at forholdet i realiteten var over. Hvorfor fortalte ikke Royal dette tidligere? Var det fordi det ville vært umulig for en skilt kvinne å stille som presidentkandidat? Det var utradisjonelt nok å være kvinnelig presidentkandidat (med reell mulighet for å vinne), men fasaden var ihvertfall uklanderlig. Mann og fire barn og en presidentkandidat som hele tiden brukte sine erfaringer som mor og kvinne i valgkampen. Hun gikk til og med så langt at hun antydet at samboerne skulle gifte seg, før de eventuelt inntok presidentpalasset.
Valgvinner Nicolas Sarkozy har også hatt sine ekteskapelige problemer. For et par år siden forlot kona Cecilia ham. Da han hadde gitt opp håpet om å få henne tilbake innledet han et forhold til en journalist i avisa Le Figaro. En presidentvalgkamp har til nå krevd en partner. Nå kom imidlertid kona tilbake i passe tid til valgkampen. På G8-møtet i tyske Heiligendamm var Cecilia knapt innom før hun dro igjen, og har satt fart i nye spekulasjoner om ekteskapet.
Franske politikere har tydeligvis en forkjærlighet for journalister, for årsaken til at Royal har kastet ut mannen, skal ha vært et forhold samboeren har hatt til en journalist i magasinet Paris Match. 
Når blir det legetimt å brette ut privatliv, skilsmisser, sidesprang, barn utenfor ekteskap osv? I Norge er som regel tommelfingerregelen når det gjelder politisk journalistikk at hvis en politiker har gått høyt på banen når det gjelder familieverdier og så viser seg å ha en elsker/elskerinne, så srkiver vi om det. Det er også riktig å omtale misbruk av stilling, f.eks i forhold til yngre partimedlemmer.
Denne regelen har ikke alltid vært praktisert i Frankrike. I årevis har presidenter og andre levd med flere familier eller elskerinner. I fred og ro. Nå har vi fått en generasjon politikere som Sarkozy og Royal som aktivt har brukt mediene til å brette ut familielivet i gode dager. Da slår franske medier tilbake også når de onde dagene dukker opp. 

Når synes dere det er riktig å omtale utroskap og detaljer fra privatlivet til nasjonale og internasjonale  toppolitikere?  
 

Blå bølge

I helgen skyllet en blå bølge over Frankrike og Belgia. Begge landene gjennomførte parlamentsvalg og sosialistene møtte sitt Waterloo begge steder. President Nicolas Sarkozy stemte søndag og dro rett til et av statssjefens feriesteder. I trygg forvissning om at velgerne var i ferd med å gi ham det mandatet han hadde ønsket seg, for å gjennomføre de varslede reformene. 

Til og med kona, Cecilia Sarkozy støttet opp. Det er ingen selvfølge. For det vakte oppsikt at den kommende presidentfruen avsto fra å stemme i presidentvalget den 6.mai. Enda mer oppsiktsvekkende var det at den avisen som gravde opp saken, ikke turde å trykke den.

I det franske parlamentsvalgets første omgang fikk høyrepartiet UMP rekordhøye 46 prosent av stemmene. Flere av regjeringsmedlemmene, deriblant statsminister Francois Fillon og arbeids-og økonomiminister Jean-Louis Borloo ble direkte valgt med mer enn 50 prosent av stemmene i sitt valgdistrikt. Sarkozys overraskende trekk etter presidentvalget,  da han utnevnte både sosialister og sentrumspolitikere i regjeringen, betalte seg i går.

Sosialistpartiet fortsetter å tape terreng i Frankrike. Mange av partiets velgere satt hjemme, skuffet etter Ségolène Royals nederlag i presidentvalget. Sosialistpartiet lider sterkt under svak og uklar ledelse og manglende modernisering. Typisk for krisen i partiet, er at det i går lenge var uklart hvem som først skulle kommentere valgnederlaget; partileder på oppsigelse, Francois Hollande eller samboeren og mulig påtroppende partileder, Ségolène Royal.

På søndag finner andre runde av parlamentsvalget i Frankrike sted. Sarkozys parti ligger an til å få et overveldende flertall i den franske nasjonalforsamlingen.

Mindre oppmerksomhet får parlamentsvalget i Belgia. Landet er lite, og partisystemet kan være vanskelig å forstå. Det er partier både for de fransktalende og de flamsktalende i dette språkdelte landet. Siden Flandern er den største delen, vinner nesten uten unntak de flamske partiene. Det belgiske kartet må også tegnes med mørk blå penn. Sosialistpartiet er taperen i begge delene av landet.

For første gang på lang tid er ikke sosialistpartiet i Wallonia, den fransktalende delen,  største parti. Sosialistpartiets problem er korrusjonsskandaler. Det går nesten ikke en uke uten av nye lik faller ut av skapene, særlig i den tidligere gruvebyen Charleroi.

Valgets vinnere er de flamske kristendemokratene og de fransktalende liberale, samt de grønne.  Nåværende statsminister Guy Verhofstadt , flamsk liberal, går av og favoritt til å bli ny statsminister er Yves Leterme, en 46 år gammel flamsk kristenkonservativ jurist. Det kan ta lang tid før en ny regjering ser dagens lys. En belgisk regjering er alltid en koalisjon, gjerne med opptil fire partier. Heftige forhandlinger venter. 

Uvant for oss å se kongefamilien stemme, men i Belgia gjør de det. Alle bortsett fra kongeparet selv. Hva for eksempel  kronprinsparet stemmer er ikke kjent, men neppe sosialistpartiet?Både franske og belgiske sosialister må gjennom en grundig selvransakelse og en modernisering for å ha en mulighet ved kommende valg.  

Lyd på øret

Noen ganger er jobben vår å stå rett opp og ned, se inn i et kamera og snakke. Det kan være en enkel jobb. Eller det kan være vanskelig. Hvis du ikke har vært på noen av de store TV-begivenhetene har du neppe sett byggverkene som settes opp for TV-kanaler. Stillaser ,gjerne i flere etasjer, med en eller annen relevant utsikt bak reporterne. På disse stillasene står det kameraer på rad og rekke bortover. Ofte bare med en meters klaring mellom reporterne.  TV-sendinger har en egen evne til å være på samme tid i en rekke land. Til tross for tidsforskjellene, står det gjerne en japaner eller en amerikaner rett ved siden av deg. 
             Det er flere utfordringer ved direktesendinger og de fleste TV-reportere har sine historier om dette, undertegnede inkludert. Å stå på stillas har sine fordeler. Da slipper du ihvertfall å bli forstyrret av folk som gjerne vil på TV. Når du skal gå direkte, som det heter ,får  du  en propp i øret festet til en ledning,  Gjennom den hører du TV-sendingen og spørsmålene som stilles fra studio. Under optimale forhold har programleder og journalist gjerne snakket om spørsmålene på forhånd. Det kan være en fordel. Selv om TV har eksistert i mange ti-år er denne lyden på øret stadig et problem. Av ulike grunner kan du plutselig få et tysk musikkshow på øret, samtidig med Pål T. Jørgensens stemme. Da er det bare å vente til Jørgensen ikke snakker mer og håpe et du treffer på svaret. f.eks med ditt svar om at demonstrasjonene fortsetter her i Rostock. . Ikke sjelden har jeg opplevd å få svært høylytte reportere ved siden av meg på direkte-plassen. Av en eller annen grunn er amerikanere de som snakker aller høyest. De nærmest roper. Så mens du hører en hylende amerikaner ved siden av deg, så forsøker du etter beste evne å formulere deg presist og kjapt om klima og rakettskjold. Det er i disse øyeblikkene jeg får lyst til å ta en "kylling" på min kjære kollega, knapt en meter bortenfor meg.             
 

Nærkontakt med G8

G8 er et rart sted. Akkurat nå pågår det en fest i  pressesenteret (natt til onsdag). Det er offisiell åpning av pressepalasset som tyske myndigheter har bygget i en staslig badeby fra det gamle DDR.  På festen er det sponset mat og drikke og danseorkester.

Tidligere i kveld var det mange av  mine 4000 akkrediterte kolleger hadde gjort unna dagens jobb, og hadde god tid til å delta på festen. I disse sene timer høres  lystig sang fra stranden. Som TV-journalist jobber du ofte både sent og tidlig, og åpninger av pressesentere er ikke en prioritert oppgave.

Pressesenteret er langt unna det meste. Vi er langt fra demonstrantene som har base i Rostock og vi er kilometervis unna luksushotellet i Heiligendamm. Skal vi inn til det aller helligste, nemlig møtehotellet, må vi regne med å bruke opptil halvannen time.

Derfor er det  mange av de  tilreisende journalistene som kommer til å følge hele G8-møtet fra pressesenteret her i ingenmannsland. Her er det dessuten super TV-overføring fra alle de store begivenhetene, som f.eks G8-lederens ankomst på flyplassen eller det planlagte familiebildet foran søylene i Heiligendamm.

Kommer Laura, Cecilia eller Cherie til å være med på det? De er nemlig også med. Ektefellene har egen vert; Joachim Sauer. Han er ektemannen til Angela Merkel og kan guide fruene rundt i det eksklusive spa-anlegget hvor G8-møtet finner sted.

Mye er snudd på hodet på G8-møte. Demonstrantene mener politiet er aggressive og har rmye rett i det. Selv er de også rimelig sinte, også på journalister. Idag skulle vi raskt filme på utsiden av en av campene som demonstrantene bor i.

Det var fullt av anti-globalister på den offentlige veien forbi leiren. Fordi vi vet at mange av demonstrantene ikke liker å bli filmet - selv på offentlig sted - var vi ganske diskrete. Ingen grunn til å provosere unødvendig. Ikke mange minuttene etter dukker det opp ungdommer med walkie-talkie og bandolær, minst like myndige som en grønnkledd tysk politimann. Vi har filmet ulovlig og de vil ha kassetten, krever de.

Samtidig dukker flere maskerte og hettekledde ungdommer opp og blokkerer vår bil. Etter å ha gitt et raskt kurs i pressejus, samt krevd om å få snakke med en presseansvarlig, jekker ungdommene seg ned. Det hele slutter med en unnskyldning og en invitasjon til å komme tilbake imorgen - inn i leiren. Vi drar avgårde og ungdommene kaster seg over neste TV-team, som forhåpentligvis også kan sin pressejus. 

Hvis du har inntrykk av at G8-møtet har pågått en tid nå - er det helt feil. Det er først  onsdag ettermiddag det starter. Jeg kommer tilbake med mer.,

Følg med.

Trafikk og anarki

Å lage TV er ofte en kamp mot klokka. Ikke sjelden gir bilkøer akutte stressymptomer når du skal rekke et intervju, et punkt for direktesending eller nå fram til en god internettforbindelse.  


image29
Eksempel på bil i Belgia. (Foto: Mathias Sørsdahl Ask)  




 Når jeg stamper foran det som der og da synes som et meningsløst lyskryss, tenker jeg på Hans Monderman. Han er ingeniør. For nesten 30 år siden fikk han i oppdrag av nederlandske myndigheter å få ned antallet trafikkulykker.  Han tegnet og utbedret.  Det ble flere skilt og trafikklys, men ikke færre ulykker.


Han fant ut at det var umulig å bygge og utbedre seg ut av ulykkene. Problemet satt i bilistenes, syklistenes og fotgjengernes hoder. Derfor fant Monderman ut at han skulle fjerne alle skilt, alle lys og overlate det hele til oss. Vi som kjører, sykler og går i gatene. Da må alle ta hensyn til hverandre, mente nederlenderen og trodde på det gode i menneskene. Da begynte antallet ulykker å gå ned. Før Nyhetskanalen startet var jeg i Nederland og kjørte rundt med Monderman i hans eksperiment. Det fungerte. I byer og tettbygde strøk, vel og merke. På motorveier mener Monderman at vi fortsatt må ha fartsgrenser og at fysiske barrierer f.eks mellom kjørebanene kan hindre alvorlige ulykker.

 

Folk tilpasser seg hverandre, slipper hverandre fram og vi snakker til hverandre med blikk og gester. Farten blir lavere, men trafikken flyter bedre og ergo kommer du fortere frem.

 
I Brussels gater kjører vi som svin. Vi gasser på for å rekke over lyskryssene. De gestene vi viser er ikke for å være hyggelige. Resultatet er at trafikken hakker i vei. Fra bånn gass til sneglende køer.

Belgia er et land som praktiserer ekstrem høyre-regel. Vikeplikten fra høyre ble til og med innskjerpet fra 1.mars av. Selv om en bilist som kommer fra høyre stopper , (altså kjører du ) men likevel bestemmer seg for å kjøre og kræsjer i deg , er det  du som er skyld i kollisjonen.  Og vi snakker da om bilister som kommer ut fra den minste sidevei. Så mens vi spinner fra lyskryss til lyskryss på Brussels boulevarder,  kjører vi med hjertet i halsen i angst for å bli påkjørt av en som kommer fra en sidevei.

 

  Da tenker jeg på hva som ville skjedd hvis alle lyskryss og skilt i Brussel ble fjernet. Ifølge Monderman er det ikke størrelsen det kommer an på. Dette kan fungere i byer og områder som både er små og store.

 

Noen som kunne tenke seg å prøve litt anarki i bytrafikken?

   

Yacht-Sarko i hardt vær

Det første den nyvalgte franske presidenten gjorde var å komme seg ut av landet. Nicolas Sarkozy lånte en yacht av en av sine mange rike venner og cruiset rundt utenfor Malta sammen med kone og barn. Luksusbåten leies vanligvis ut for 1,6 millioner kroner uka. Dette var selvfølgelig en gavepakke til valgets taper, sosialistpartiet. En kjærkommen anledning til å utsette egne problemer.   

 

Etter flere dager med beskyldninger fra venstresiden om at Sarkozy sløste med statens penger, kom eieren av båten, Vincent Bolloré på banen. I en kortfattet pressemelding bekrefter den steinrike industrimannen at det er han personlig som betaler oppholdet til landets nye president.  Det var også han som lånte Sarkozy med familie en privat jet for å komme seg til Malta. Bolloré understreker at hans selskap aldri har gjort forretninger med den franske stat, ei heller er notert på Paris-børsen.

 

I det franske sosialistpartiet har oppgjøret startet etter Royals valgtap. Men for partiets leder, Francois Hollande er det er klart enklere å angripe den nye presidenten, enn å ta et oppgjør med samboer Segolénè Royals mislykkede forsøk på å bli president. En talsmann for sosialistpartiet sier til Le Monde at Sarkozys reise er uanstendig.  Særlig fordi Sarko i valgkampen har reist rundt og sitert gamle sosialisthelter og snakket om gamle arbeiderklasseverdier, som å stå opp tidlig om morran for å jobbe.  Sarkozys pressetalsmann sier at franskmenn vet at den nye presidenten ikke lever som dem.  


Sarkozy har aldri lagt skjul på at han er glad i luksus og at hans aller nærmeste venner tilfeldigvis også er blant Frankrikes rikeste. I valgkampen brukte han privatfly for store summer for å komme seg hjem til egen seng hver kveld. Selv om han ikke var lenger unna enn en times vei med TGV. 

 

Sarkozy gikk til valg på et brudd med fortiden. Mange mener hans første dager som nyvalgt president har minnet mistenkelig om stilen til avtroppende president Chirac, som står i fare for å bli innkalt til avhør om en korrupsjonssak når han flytter ut av presidentpalasset 16.mai.  Sarkozy har funnet ut at det er best å komme seg hjem og har avlyst en planlagt overnatting i Nice. Nå skal han stå tidlig opp om morran og foreberde seg på å bli den 5.republikkens sjette president.  

Er det smålig å kritisere Sarkozy for noen dager på en luksusyacht etter en hard valgkamp?  

Alt kan skje

Vanvittig vakkert ! Det er sjelden du kan stå på toppen av Champs Elysée og det er nesten helt stille på den imponerende hovedgaten i Paris.   For å kaste inn en kjapp frokost før en svært arbeidsintensiv dag, haster jeg over paradegaten rett nedenfor Triumfbuen.  Det er fortsatt skoleferie i Paris og det er valgdag, derfor  mindre trafikk enn vanlig. 
        Det er valgfeber i Frankrike og idag kan 44 millioner velgere bruke sin demokratiske rett til å stemme. Litt høytidelig stemning. Spenningen er stor.

På forsiden av en av de få søndagsavisene "Le Parisien" er tittelen: Alt kan skje. Det har v'ært  forbudtt å offentligjøre meningsmålinger i Frankrike siden  fredag ved midnatt. Likevel blir målinger tatt opp i Frankrike offentliggjort i utenlandske aviser. En måling viser at Royal har tatt innpå Sarko, og at Le Pen har kommet sterkt nå på slutten og har passert sentrumspolitikeren Bayrou.  Fortsatt er fire av ti velgere usikre og mange kommer til å bestemme seg  i valglokalet.  Spenningen stiger også i forhold til 2.runde av valget som foregår søndag 6.mai.  Ifølge gallup-tall fra CSA vurderer nå velgerne Sarko og Sego likt i den avgjørende runden.

      Valglokalene i Paris stenger først klokka 20, men rundt om i landet stenger de klokka 18. Da foreligger de første valgdagsmålingene og debatten har gått heftig de siste dagene om bloggere vil legge ut disse resultatene to timer før valglokalene stenger. Med trussel om bøter på 75 000 euro er flere truet til retrett. Men ryktene går om at utenlandske medier og bloggere vil legge de ut likevel. 
       Restauranter og barer rigger opp de samme storskjermene som ble brukt under fotball-VM.  Denne kampen vinner ihvertfall Frankrike.

Eksplosivt

Egentlig viste jeg det. At det har ikke skjedd noe særlig i franske forsteder siden 2005 - kanskje i noen forsteder, men ihvertfall ikke i Clichy-sous-bois utenfor Paris - hvor opptøyene startet i oktober i 2005. Utløst av at to gutter med innvandrerbakgrunn, som døde i en trafostasjon. De skal ha gjemt seg der, engstelige for å bli tatt av politiet.
 Forstedene eksploderte. Unntakstilstand. Portforbud. Skoler, idrettshaller og andre offentlig bygg ble satt i brann. Tilsammen 11000 biler brant.
   Dette er valgkampens største sak, eller burde ihvertfall være det.  Derfor ville vi selvfølgelig lage reportasje fra Clichy-sous-bois, selv om ryktene allerede hadde nådd meg. Flere journalister og kameramenn var blitt angrepet. Det ble vi også flere ganger sist gang vi var der - men det går som regel bra. Du må alltid ha en bil i nærheten når du er i Clichy-sous-bois, for det blir lett eksplosivt. Det ble det også for oss idag. Vi var i en intervjusitasjon da vi skjønte at vi måtte komme oss unna. Vi trodde vi rakk å komme bort til drosjen. Det gjorde vi ikke. To unge gutter kom løpende - en med caps - en med hette over hodet. Den ene forsøker å ta kameraet vårt. Jeg kaster meg i drosjen. Kameramannen får sparket vekk overfallsmannen fra sin liggende posisjon i bilen. Han får et dypt kutt i haken. Mens jeg er opptatt av hva som skjer, åpner den andre ungdommen døren på min side og i løpet av sekunder forsvinner min veske.  Drosjen spinner avgårde.  JOurnalister er ikke populære i dette kvartalet med nedslitte fasader og gamle utrangerte biler langs veien.
Tilsynelatende rolig, men du skal ikke oppholde deg der mange minutter før de kommer. Sinte, unge menn med innvandrerbakgrunn. Voldelige. 
 . Det er mulig å forstå det. De må føle seg som dyr i bur. Vi kommer for å kikke og brette ut elendigheten deres. 

      Det er mange tikkende bomber i forstedene. Det skal lite til før biler igjen brennes. Hva skjer når valget er over?

Han klarte det igjen

image26
                                                                                                                    (Foto:Mathias Sørsdahl Ask)

Igjen har Jean Marie Le Pen klart å vri debatten over på sin banehalvdel. Midtveis i valgkampen dukket debatten om nasjonal identitet opp.  Hadde Nicolas Sarkozy foreslått et departement for innvandring og nasjonal identitet, hvis han ikke følte presset fra Le Pen?
Plutselig begynte sosialistene å synge nasjonalsangen på slutten av valgmøtene og Royal mente elever skulle sy franske flagg i håndarbeidstimene. 
Debatten var i gang. Det burde den egentlig vært for lenge siden. Ikke om innvandring, men om forholdene for de mange millioner  første og andre-generasjons franskmenn og innvandrere som bor i forstedene i Frankrike.  Om arbeidsledighet opp i 25 prosent for unge mennesker. Le Pen har rett i en sak, nemlig at integreringen har vært fullstendig feilslått i Frankrike gjennom tretti år og det har både høyre og venstresiden ansvaret for. Du trenger ikke være høyreekstremist for å skjønne det.
Å intervjue Le Pen er som å skru på en bryter. Ut strømmer den samme leksa om at innvandringen er Frankrikes største problem - og i fremtiden vil alt bli mye verre.   
Jeg møtte ham i januar i herskapshuset han eier rett utenfor Paris. Her jobber han sammen med sine nære medarbeidere, blant annet datteren Marine, som leder valgkampen. To store bikkjer halser omkring og stemningen er gemyttelig. 76-åringen er blid og sjarmerende. Helt til jeg nevner hans gamle straffesaker. I 1998 ble han dømt for å ha angrepet en   kvinnelig sosialistisk ordfører. I 1987 ble han dømt til en bot på 150 000 euro etter å ha sagt på TV at de tyske gasskammerne var en detalj.

Få franske politikere er så dyktige i direkte møte med velgerne som Le Pen. Han har en genuin intuisjon og kjenner sitt publikum godt.  Hans viktigste saker i denne valgkampen er å ta tilbake kontrollen over Frankrikes grenser(dvs ikke ta imot flere innvandrere), at franskmenn skal stå først i boligkøen, massive skattekutt og han kjemper for at husmoren skal få økte rettigheter. Det gjenstår å se om misnøyen i Frankrike anno 2007 er så stor at Le Pen igjen lykkes med å komme til 2.valgomgang. Mitt tips er at Bayrou denne gangen har blitt franskmennenes ventil for misnøyen.

Rettferdig på sekundet

Det er 12 kandidater ved det franske presidentvalget. Hvor mange kan du  navnet på? Du har neppe hørt om Gérard  Schivardi eller  Dominique Voynet. De kommer kanskje til å få henholdsvis 0,5 og  1  prosent av stemmene ved søndagens valg, men på TV er de like store som alle andre kandidater.

 

 Det er noe sjarmerende gammeldags, men likevel grunnleggende rettferdig at alle de franske presidentkandidatene skal få lik tid på TV og radio. De siste 14 dagene er alle innvilget 45 minutter hver, enten du heter Sarkozy eller Laguiller.  Det er en egen kommisjon som overvåker at dette følges.

 

Dette er en av grunnene til at det ikke har vært noen store TV-debatter til nå i valgkampen, en annen grunn er at politikerne selv ikke ser seg tjent med å krangle med andre politikere for åpent TV-kamera.

 Debatter med stoppeklokke blir sjelden friske og engasjerende. Ekstremt dårlig TV, ville vi si. Et likhets-ideal  som ble forlatt i Norge før TV2 kom på lufta.  

 

Valgkampen i Frankrike blir derfor sett med våre journalistiske øyne litt springende, fordi TV ikke er en felles arena for å løfte spørsmål som f.eks miljø. I den store kveldssendingen til TF1 er det hver kveld en bolk med dagens valgmøter. Her får altså Royal over tid like mye tid som Nihous ( som aldri kan drømme om å komme til andre valgomgang).  Det gis sjelden separate intervjuer om dagsaktuelle saker, så  gårsdagens utspill fra  Sarkozy blir kanskje svart på av Royal fra talerstolen i dag. Det gir journalistene færre muligheter til å vinkle sakene eller å gå dypt inn i en problemstilling. Utallige saker og utspill flommer forbi.

 

Velgerne derimot, de strømmer til de gode gamle folkemøtene, som politikerne selv arrangerer.

 

Er den franske valgkampen et forbilde?



Mer og mindre kjente presidentkandidater hengt opp i en by i Sør-Frankrike. (Foto:Mathias Sørsdahl Ask)

image27

President med makt






Noen presidenter klipper bare snorer. Den franske presidenten kan sende landet ut i krig på egen hånd. 

 

Selv om avtroppende president, Jacques Chirac har fungert som en litt sliten konge i store deler av sine to perioder, mangler han ikke maktmidler hvis han vil ta dem i bruk. Den franske presidenten er en av de mektigste presidenter i verden. Han møter blant annet alltid på EU-toppmøtene, sammen med resten av Europas regjeringssjefer. Den franske statsministeren må bli hjemme.

 

Den franske grunnlovens paragraf 16 gir presidenten rett til å gå til krig. Han er ikke nødt til å følge rådene fra Regjeringen, Nasjonalforsamlingen, Senatet eller Forfatningsdomstolen.

Artikkel 16 er brukt en gang, i Algerie i 1961. 
Amerikanske PR-eksperter som var i Paris denne uka for å studere valgkampen var dypt sjokkert over  bikinibildet av Ségelène Royal i den franske sladrepressen i fjor. For hvem vil ha en øverstkommanderende for Forsvaret i bikini! Med andre ord, kle godt på deg på stranden om du vil bli fransk president.

 

Presidenten kan også smykke seg med å være beskytter av Monaco og fyrste for de 77 000 innbyggerne i Andorra.

 

Presidenten kan benåde straffedømte og ofte gis det generelt amnesti for mindre forseelser i forbindelse med innsettelsen av en ny president eller ved feiringen av nasjonaldagen 14.juli.

 

En tradisjon henger igjen fra da Frankrike var kongedømme; presidenten er honorær domherre for en kirke i Paris og for en i Roma. En kvinnelig president kan bli en utfordring for den katolske kirken, for en domherrinne har aldri tidligere vært innsatt.

 

Også presidentlønna da, eller godtgjørelsen, som det heter.  Ikke vanvittig fett:  I 2005 fikk  Chirac 6594 Euro om måneden,  ca. 52 000 kroner, for å være president.  Det følger også en pen bolig med på kjøpet?  

 

 

     

Innvandrergutten

 

I 2003 ble Nicolas Sarkozy spurt om han  noen gang tenkte på å stille som presidentkandidat når han så seg i speilet under barberingen om morgenen.

-         Ikke bare da, svarte Sarko.


image25


(Foto:Mathias Sørsdahl Ask)
       

Det er ingen ting i veien med ambisjonene og viljen til 52 år gamle Nicolas Sarkozy.  På et valgmøte jeg var i Toulouse denne uka forsøkte han å tenne tilhørerne. De kommer fra middelklassen, er pent kledd og kaster seg ikke ut i uhemmet hyllest. Det er nesten ingen med innvandrerbakgrunn i salen, bortsett fra hovedpersonen selv; Nicolas Sarkozy.  Han har ungarsk far og halvt gresk mor.  Det har fått høyreekstremisten  Le Pen til hånlig å karakterisere høyre-sentrum-politikeren for innvandrergutten.  Sarko spiller selv på sin bakgrunn på valgmøtene. Siden valgkampen startet har et av yndlingsuttrykkene i hans valgtaler vært: - Jeg er franskmann av blandet blod.

 

I over tjue uker har Sarkozy  ledet på meningsmålingene foran presidentvalget som starter 22.april. Meningsmålerne mener UMP-kandidaten kan være overvurdert og høyreekstremisten, Jean Marie Le Pen kan være undervurdert på målingene. Det er fortsatt mange som lyver fra seg støtten til Le Pen.

 

Sarko forsøker å dempe sin karakteristiske stil, som i beste fall kan kalles energisk, i verste fall aggresiv.  Etter å ha fulgt både sosialisten Ségolène Royal og Sarkozy ute på valgmøter  er jeg lite imponert over dem som folketalere. Sarkozy virker matt og sliten vel en uke før første runde av valget.  Han lover skattelette, spesielt for dem som vil jobbe mer enn 35-timers-uka. Ikke overraskende mener tidsskriftet The Economist at Sarko er beste mann til å få Frankrike på fote igjen.

 

Før første runde har Sarko lagt seg mot høyre for å stjele velgere fra Le Pen. Han er allerede i gang med å planlegge valgkampen før 2.runde. Da vil han legge seg inn mot midten for å sanke stemmer blant sentrumsvelgerne.  Når Sarko ser seg i speilet under barberingen i disse dager kan han ikke ta det for gitt at det er en framtidig president han ser, selv om han leder på meningsmålingene.

Mmmmmmmh!





Påskekolleksjonen har vært utstilt lenge nå. (foto: Mathias Sørsdahl Ask)
Tunge, søte og dyre.
Du blir mett bare av å se på.

 I Belgia er ikke sjokolade (bare) kommers. Det er kunst. På oppfordring fra Øystein (se kommentar under Byen i mitt hjerte) skriver jeg om sjokolade. Hvorfor er Belgia et sjokolade-land ? Hvorfor ikke Nederland eller i større grad Frankrike? Etter Øysteins etterlysning har jeg gjort research blant belgiere. Teoriene er mange:


Kakao fra belgiske kolonier?


At de katolske belgierne nyter livet i langt større grad enn sine protestantiske naboer lenger nord ?


Lett tilgang på råvarer via den enorme havna i Antverpen?



Forklaringen er at det var en sveitser som brakte sjokolade-kunsten til Belgia. I 1857 kom apotekeren Jean Neuheus til Brussel for å åpne butikk hvor han solgte halspastiller. Det var langt mer  penger i søte fristelser enn i skarpe drops.  Han satset derfor på  luksussjokolade og flere fulgte etter.


 
image22
 

Den ekte belgiske sjokoladen er ikke hard sjokolade som vi er vant til. Den er håndlaget og går heldigvis ut på dato etter et par uker. Ergo må den spises raskt. Dessuten kalles det ikke sjokolade, men praliner. For en del år tilbake laget jeg reportasje på en belgisk sjokoladefabrikk. Et fascinerende skue, hvor godt gammeldags håndverk fortsatt holdes i hevd. Det støpes et skall i sjokolade og så puttes det forskjellig fyll i hver eneste sjokolade for hånd! Nøtter, champagne, frukt eller andre godsaker. Ikke rart sjokoladen blir kostbar. 
 

Pralinene oppstod i Frankrike på 1700-tallet, og både Sveits, Østerrike, Frankrike og Belgia er sjokolade-land. I Belgia er sjokolade-makerne like kjent som våre kjendiskokker hjemme. Nye og mer moderne chocolatiers kommer til og puster de gamle i nakken. Hvilken eksklusiv sjokolade-pose du som kunde går med i hånden sier mye om hvem du er . Her er det trender og mote som for andre luksusvarer.


 

Også innpakningen er en egen kunstart. Kona til apoteker Neuheus ble etter hvert lei av at pralinene smeltet sammen til en grisete deig nederst i papir-kremmerhuset og den spesielle sjokoladeboksen, ballotin, ble oppfunnet .  Å besøke en sjokolade-butikk er høytidelig. En søtsaks-katedral full av speil og lysekroner. Du peker ut hver enkelt bit du vil ha. Kjøper du en halv kilo har du rett til to smaksprøver.


 

En belgier spiser i gjennomsnitt 8-9 kilo sjokolade i året. Det er veldig mye sjokolade.


 

 Jeg sender en vennlig tanke til alle som sitter i snøfonna med en klassisk kvikk-lunsj. God påske - med eller uten sjokolade.


 

Bedt i bursdag





193797-12



Jeg er sikkert ikke den eneste som synes det er litt svett med selskapsleker på fødselsdager, særlig når noen er så voksne at de fyller 50.  Nå har heldigvis EU rigget ned de fleste planene om leker ved neste helgs feiring av sine 50 år. Feiringen i Berlin vil styres etter kjent oppskrift ; mye pauker og basuner, pomp og prakt. Pluss forsøk på å lage en folkefest, etter mønster fra fotball-VM sist sommer.

 

Da EU opprinnelig planla feiringen var det lagt opp til Grand Prix-liknende sang-og danse-feiringer, konkurranse om den beste Europa-kaken og mye mer folkelig moro. Dette satte enkelte av de nye medlemslandene seg imot . De hadde fått nok av å bli utkommandert i gatene for å synge og hylle styresmaktene i sine år med kommunisme.

 

Før jeg reiser til Berlin for å dekke at det er 50 år siden Roma-traktaten ble underskrevet har jeg snakket med en del politikere og eksperter. De fleste er enige om at EUs første 50 år har vært en suksess. Suksess, fordi det har vært fred på europeisk jord. (Da ser vi bort i fra at Balkan er en del av Europa). Suksess, fordi  de harde 30-åra med depresjon og krakk ikke har gjentatt seg, selv om det har vært tøffe tider innimellom.  

 

Men., i likhet med mange andre halvt-hundre-åringer, er EU i midtlivskrise. Det kommer ikke til å skorte på store ord og historiske betrakninger når stats-og-regjeringssjefer feirer til helga. Det kan likevel ikke skjule at den europeiske økonomien ikke blomstrer som den skal, selv om Tyskland har fått litt fart på seg. Politisk er også unionen i dødvannet, etter at forfatningstrakten eller grunnloven som den kalles, ble refusert av nederlendere og franskmenn. De tidligere øst-blokk-landene sliter med å tilpasse seg markedsøkonomien og de fleste har et stykke igjen får de får komme inn i euro-klubben. 

 

EU har sjelden vært folkets favoritt: Det viser de utallige undersøkelsene som både EUs eget statistikkbyrå og medlemslandenes gallup-institutter gjennomfører. EU-toppene er stadig opptatt av å gjøre Unionen mer populær.

Den beste  bursdagspresangen EU-lederne kan gi folket, er arbeid til de fortsatt rundt 20 millioner arbeidsledige i Europa.  Det er ikke gjort i en håndvending. Inntil denne presangen er klar , blir EU  litt mer populær ved de enkle og dagligdagse prosjektene. F.eks ved å tvinge teleselskaper til å kutte roaming-kostnadene ved mobiltelefoni over grensene. Ikke noe grensesprengde prosjekt i europeisk politikk eller økonomi. Men det betyr mer for folk flest enn hvorvidt EU har en grunnlov eller ikke.

 

Hva vil du gi EU i bursdagspresang?   

 

  

Sure journalister på sidelinjen

193797-10

Det er vår og valgkamp i Paris.  Vår med primula i beddene og fare for forurensning på grunn av nesten sommerlige temperaturer. Presidentvalgkampen er i ferd med å bli mer og mer intens med tre kandidater som ligger nesten likt. Den konservative kandidaten, Nicolas Sarkozy, sosialistkandidaten Ségolène Royal og den store overraskelsen, sentrumskandidaten Francois Bayrou.

 

Kandidatene reiser rundt på møter og samler tusenvis av allerede overbeviste tilhengere. Men det meste av valgkampen foregår på TV. Det er der folk flest følger kandidatene.  I bloggens tidsalder har valgprogrammene endret seg. Journalistene er satt på sidelinja. Politikerne vil ikke debattere med hverandre. Politikere og velgere vil snakke med hverandre direkte. TV-kanalene tilpasser seg og vårskjemaet er lagt opp deretter.  

 

Det mest populære valgprogrammet PÅ TV heter J'ai une question à vous poser på den kommersielle kanalen TF1. Et meningsmålingsinstitutt har plukket ut 100 franskmenn, et såkalt representativt utvalg. Disse er plassert på et fugleberg i studio og får lov til å stille kandidatene spørsmål direkte. Ofte famlende og upresise spørsmål, men også noen ganger befriende direkte, noe som ofte mangler når elite-journalistene skal spørre ut elite-politikerne.  Frankrikes største TV-stjerne og politiske journalist PPDA , Patrick  Poivre d'Arvor, er redusert til mikrofonholder for folket. Når han synes det blir for håpløse spørsmål forsøker han å mane de utplukkede 100 til å komme med et politisk spørsmål, ikke bare spørsmål av typen; Hva vil du gjøre for de døve, hvis du blir president?

 

TV-kanalen Canal+ har gått et skritt lenger. I programmet  Le grand Journal er det kandidaten som får lov å være sjefredaktør og styre programmet, både gjester og innhold. Og seerne , altså velgerne, elsker det. Program av denne typen samler opp mot ti millioner seere.

 

Men journalistene liker ikke å bli satt til side, så de ansatte i almennkringkasterne i Frankrike har laget et opprop hvor de krever at de kritiske debattene blir gjeninnført. De godtar ikke å bli redusert til lojale mikrofon-holdere. De vil granske kandidatenes forslag og grille politikerne.

 

I Belgia skal det være valg i juni. Kanalene planlegger også denne type programmer, med begrunnelsen at de tradisjonelle politiske debattene er gått ut på dato.  Til høsten er det valg i Norge. Vil vi se 100 representative nordmenn i studio foran Jens, Kristin, Siv og de andre og mine kolleger  som TV-verter og - vertinner løpende rundt med mikrofonen?   

Ballade med gassmaske

Jeg er i København for å dekke opptøyer. Sist gang jeg gjorde det var i november 2005 da forstedene i Paris stod i brann. Utstyrt med hjelm og gassmaske er fotograf Ingvild Gjerdsjø og jeg på vei ut i natten.  De to siste døgene har demonstrasjonene kommet ut av kontroll. Tåregassen driver. Biler brenner. Politiet i København er like aggresivt som i Paris. Det er null toleranse for bråk, eller balade, som danskene sier.
     Stemningen i taxien er laber. Det har vært en tung dag. Vi nådde ikke over med vår sak til 18.30-sendingen, noe som er en dødssynd for en journalist. Det hjelper ikke hvor god reportasje du har laget, hvis den ikke blir vist. Dette har faktisk bare skjedd meg tre ganger på 15 år.  Den går riktignok på Nyhetskanalen og i 21-sendingen, men det er surt likevel.
      Siden  det er en stund siden gassmaske var standard-utstyr for oss begge, tester vi ut maskene i taxien. Når politiet har skutt ut sine tåregassgranater er det for sent å fikle med bruksanvisningen.  Filter sjekkes, remmer strammes. 
       Plutselig vrenger en politibil med 8 mann og blålys foran taxien. Ut hopper fem politifolk i full anti-demo-mundur og taxi-døren rives opp. 
- Hva laver I ? 
- Kom dere ut av bilen ! 
Vårt store TV-kamera og to pressekort overbeviser København-politiet at dette ikke handler om to hard-core demonstranter. Men siden de nå først har stoppet oss så mener de det er best at vi blir registrert i boken deres. Nulltoleransen er absolutt. Prøving av gassmaske i bil er høyst suspekt i København om dagen. Vi fortsetter ferden mot Nørrebro. 
   Det er lett å få sympati for de unges sak. Et hus de fikk i 1982 blir solgt og de "autonome" eller selvstyrte kastes ut. Det er like lett å ta avstand fra de voldelige opptøyene vi har sett de siste dagene. Det er ikke akseptabelt å slå seg fram for sin sak.
Men jeg forstår ikke hvorfor ikke Københavns politikere ikke ser det som en fordel å ha dette alternative ungdomsmiljøet samlet i relativt kontrollerte former. Ikke alle unge passer inn i speider, gospel eller idrett. En storby vil alltid ha et mindre frisert ungdomsmiljø. Det vi ser nå fostrer derimot ekstremisme, som kan anta farlige former. Det gir ungdommene påskudd til å lage enda flere brannbomber. Langt mer proffe yrkes-demonstranter enn vegetarianerne og taggerne mfl. fra Jagtvej 69 vil fortsette å komme til København. 

Tid for stille diplomati, skriver Berlingske Tidende i dag. Overborgermester (Røde) Ritt Bjerregaard kommer nok til å finne et nytt hus til de unge. Hun kommer til å bli kraftig kritisert for det, men det vil hun svelge siden det er en stund til hun skal gjenvelges. Roen i gatene gjenopprettes og københavnerne, som begynner å bli lei av tåregass og knuste ruter, puster lettet ut. Og aktivistene i sorte hettegensere kan fortsette å være mot det meste.


      

Byen i mitt hjerte

193797-9

Brussels atomium - bedre enn Eiffeltårnet?


Brussel er en undervurdert by. Det har sine fordeler. Da blir den som en slags bortgjemt skatt. Likevel har jeg tenkt å avsløre litt av byens sjarm og hvorfor den er min favorittby.  Skikkelige storbyer har både trikk og metro og det har selvfølgelig Brussel.
I Brussel spiser du minst like godt som i Paris. Enten du langer i deg fete pommes frites med majones på gata eller du spiser en halvkilos hummer på Place Sainte Cathrine, så dannet du kan. Takket være en overrepresentasjon av lobbyister, eurokrater og andre som ikke betaler maten sin selv, holder byens restauranter et jevnt og høyt nivå. 
   
Brussel er grønn nok til å være hyggelig og har nok asfalt og betong til å tekkes en urbanist. OK, kvartalene rundt EU-institusjonene er skrekkelige. Makta er sjelden byggherre med smak. Dette oppveies av perler av noen hus i art nouveau-stil.  Første gangen jeg flyttet til Brussel (for 14 år siden) tenkte jeg med gru på at barna mine skulle vokse opp i denne falleferdige byen. Mye har skjedd siden den gang. Kvartaler er pusset opp. Byen er blitt trendy.  Ikke gjennomført vakker, men langt renere og med færre tiggere enn f.eks Oslo.  (Basert på min uvitenskapelige iakttagelse). 

   
Byen er Europas hovedstad stort sett bare i uka. I helgene er møtedeltagerne reist hjem, og vi andre kan nyte byen i fred og ro.  Det gir også andre fordeler. Prisen på luksushotellene dumpes (vi snakker fem stjerner). Det er nesten så fastboende fristes til å sjekke inn på spa . 
 
La gå at London er shoppingbyen. Men nå ser Europas handlegater stort sett like ut, med de samme kjedene uansett om det står Oxford Street eller Rue Neuve på gateskiltet. Brussel byr på de samme designere som Paris og London. I tillegg de aller nyeste og hippeste, de som har vanskelige flamske navn.  
   Jeg mener Brussel slår New York, Oslo, London, Roma, Bergen, Paris,  Warsawa osv.  Og nå har jeg ikke engang nevnt sjokoladen. Mmmmmh.

Et høfligere menneske

Jeg har akkurat skrevet en mail til en person jeg gjerne vil intervjue. Da jeg skulle avrunde mailen, brukte jeg flere linjer på høflighetsfraser som jeg ikke ville drømme om å skrive i en mail på norsk.  "... jeg vil uttrykke min dypeste takknemlighet for deres oppmerksomhet osv... " 
Dette ansees som vanlig høflighet i land, ihvertfall sør for Nederland. 

Ofte står journalister i kø når vi skal intervjue noen, og det er ikke til å unngå å legge merke til hva intervjueren foran eller bak deg sier til intervjuobjektet.  I begynnelsen undret jeg meg over hvor inderlig journalistene takket for intervjuet både før og etter, på grensen til rå smisking.  Ikke det at jeg er direkte uhøflig mot intervjuobjektene, men det er ikke helt vanlig praksis å si "Tusen hjertelig takk, kjære Jens Stoltenberg, for at du tok deg tid og at jeg fikk lov til å stille deg disse spørsmålene." 

Etterhvert har jeg også begynt å takke intervjuobjektene skikkelig, ihvertfall etter intervjuet. Ren høflighet.  Det betyr ikke at jeg er mer servil enn tidligere. Den norske måten å stille spørsmål på er ofte sjokkerende direkte i mellom-europeisk målestokk.

Min utvidede høflighet gjelder også hilserutiner. Hvert år bor jeg rundt to måneder i Frankrike og jeg er inne i mitt femte år i Belgia. Resultatet er at jeg nå snart definerer meg som avansert hilser. Jeg vet når man kysser en eller to ganger på kinnet. Jeg vet at du aldri kan hilse for mye og for hjertelig.

Foreldremøtene på fotballen tar unektelig lengere tid når alle slenger inn på ulikt tidspunkt , og både voksne og barn skal hilse enten med håndtrykk eller med kinnkyss - på absolutt alle i rommet og all annen aktivitet stopper opp.  Men særlig som utlending er det trygt å ha så klare regler på hvordan du skal hilse, enten du er voksen eller barn. Jeg synes det er langt hyggeligere å hilse skikkelig enn å smyge seg rundt uten å hilse ordentlig på alle. Jeg trives med å være et høfligere menneske. 

Er vi høflige nok i Norge - eller er det bare vårt språk og vår omgangsform som er mer direkte?

Røde damer

Velkommen til min blogg!  En av de største og viktigste sakene jeg kommer til å jobbe med i vår er det franske presidentvalget. Derfor starter jeg bloggen min med det.

Segolene RoyalSegolénè Royal, det franske sosialistpartiets presidentkandidat, får meg til å tenke på Kristin Halvorsen.

- Ikke bare fordi de begge stiller i røde, raffe dressjakker, som kvinner gjerne gjør, når de vil skille seg ut fra den mørke hop i TV-debatter. 

-  Ikke bare fordi de begge har en forkjærlighet for uttrykk som ”unga våre”.  Vel, riktignok snakker Royal et velpleid fransk, som ikke må forveksles med SV-dialekten til Halvorsen, men begge trekker politikken inn i privatsfæren og spiller på sine roller som omsorgspersoner og mammaer.  

-  Og slettes ikke fordi Royal også har sitt eget lag av ”museumsvoktere” i partiet, bare at i Frankrike kalles de ”elefanter”.  En rase som kan stelle til adskillig bråk, men som også tar vare på partiets sjel.  Nei, de likner fordi den politiske oppskriften for å løse problemer er ganske lik. Royal har alltid ligget langt til venstre i den økonomiske politikken. 
Kristin Halvorsen
To måneder før første runde av det franske presidentvalget har Royal lagt fram et program for å tekkes velgere godt til venstre. Hun er raus med pengene.  Løftene er dyre.

Det får meg til å tenke på hvor mange ganger vi norske journalister har regnet på valgløfter og partiprogrammet til SV, som også er raus med bruk av Statens penger.

Royals løfter vil ikke senke Frankrikes rekordhøye statsgjeld.  Et land som fortsatt sliter med nesten ti prosent arbeidsledighet og forgangen storhet. 

På ett område skiller de to kvinnene seg fra hverandre. Jeg kan ikke huske å ha hørt nåværende finansminister Kristin Halvorsen klage over at hun er blitt dårlig behandlet av politiske motstandere fordi hun er kvinne.

-  Ingen ville satt spørsmåltegn ved kompetansen til en mann med min erfaring, sa Royal denne uka

Hun har vært  minister tre ganger.  Dessuten er det en annen sak som skiller: Lite tyder på at Halvorsen blir president med det første. Til tross for ras på meningsmålingene har Royal fortsatt mulighet til å bli Frankrikes første kvinnelige president. 

- Hva er den rette politiske oppskriften for Frankrike?
-  Behandles kvinnelige og mannelige politikere likt?
-  Blir Royal Frankrikes første kvinnelige president?  

Mitt profilbilde

Elin Sørsdahl

Fra: Lier

Født: 1963

Utdannet journalist ved Norsk Journalistskole. Har erfaring fra avis, radio og TV. Har bodd og studert i Sveits, Sverige og Belgia. Jobber nå for andre gang som journalist for TV 2 i Brüssel.

Mer...

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10
11
12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             


hits